Innledning
Regjeringen og de politiske partiene vil i løpet av høsten konkludere på nytt uførepensjonssystem.

Så langt har ikke debatten vært påfallende stor på hvilke konsekvenser denne uførepensjonsreformen vil kunne få for dem som er avhengig av den. Det er synd, for det ligger an til å bli dramatiske endringer for noen

I – hensikt
Uførepensjon har til hensikt å sikre alle innbyggere som ikke kan være i ordinær jobb ”en inntekt som er til å leve av”.

For å tilkomme rettigheter til uførepensjon fra det offentlige, må vedkommende må være helt eller delvis arbeidsufør. Det at man anses som ufør og tilkommer uførepensjon, kan eksempelvis ha sin årsak i medfødte årsaker (funksjonshemming), yrkesslitasje, sviktende helse eller ulykke.

For arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonshemming – men som innehar en restarbeidsevne, kan det ytes delvis uførepensjon gradert etter hvor grad av arbeidsdyktig man er (restarbeidsevne).

For personer på attføring ytes det ”arbeidsavklaringspenger”.

Den historiske bakgrunnen for innføring av uførepensjon er at ingen skal havne i fattigdom!

II – historikk
Innføring av ulykkesforsikring og uførepensjon er fagbevegelsen sitt verk!

Den første Lov om ulykkesforsikring ble innført i 1894, og gjaldt den gangen bare for industriarbeidere. Etter hvert ble slik ordninger utviklet for andre yrkesgrupper med risiko for å bli utsatt for arbeidsulykker.

Uføretrygden ble allmenngjort i 1960

III – tall
Jf statistikkene til NAV – var det i 2009 – 346 239 personer i Norge som mottok uføreytelser (av en befolkning på ca 4,7 millioner innbyggere).
Hvorav;
- 276 340 personer ble definert som varige uføre
- Mens 69 899 personer mottok delvis uførepensjon

Av disse, var;
- 201 466 kvinner
- 144 773 menn

IV – Det tredelte arbeidsliv
Grovt sett, kan man dele inn arbeidslivet slik;

a)
Et arbeidsmarked for de med høyere utdanning, med utsikter for relativt meget stabile og gode lønns- og arbeidsvilkår (høy lønnsutvikling/ gode pensjoner – understøttet av den nye Folketrygden som er tilpasset høyinntektsgrupper). Det oppleves hos mange at disse får lett tilgang til nye jobber mål opp mot andre grupper.

Majoriteten av disse arbeidstakerne har forholdsvis lite belastende arbeid i form av tungt fysisk arbeid, og det stilles sjelden strenge krav til sikkerhet, hørsel, syn (som krever særaldersgrenser). Disse arbeidstakerne har gode utsikter til å stå lenge i arbeidslivet, opparbeide gode pensjoner med det nye pensjonssystemet gjeldende fra 2011.

b)
Et annet arbeidsmarked for de yrkesgrupper som i hovedtrekk rekrutterer arbeidskraft med midlere/ lavere utdanning, som ofte har mer ustabile og usikre lønns- og arbeidsvilkår (og ofte med svakere pensjonsvilkår en de med høyere utdanning).

Disse arbeidstakergruppene rammes oftere av EUs tjenestedirektiv – med svekket trygghet i arbeidssituasjonen, og ofte med et meget sterkt press på lønns- og arbeidsvilkår (dvs faglige opparbeidede rettigheter).

Merknad I;
Utviklingen fra andre Europeiske land, og etter innføring av New Public Management-systemer, viser at arbeidstakere med ”midlere” utdanning – dvs til og med videregående skole – kan ha noe mer stabile lønns- og arbeidsvilkår enn de med lavere utdanning. Men over tid kan også disse gruppene rammes av denne tredelingen arbeidslivet – på samme måte som de med lavere kompetanse. I tider med nedgangskonjunkturer, nedbemanninger og omstillinger, er også mange i denne gruppen ganske utsatt – særlig i form av utstøting av syke/ eldre arbeidstakere.

c)
Et tredje arbeidsmarked er oppstått bestående av eksempelvis innleid arbeidskraft, kontraktører, tilkallingsvikariater, kronisk syke, arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne, svart arbeid, annen etnisk bakgrunn og lignende. Disse opplever meget utrygge og ustabile arbeidsforhold, samt ofte dårlige lønns- og arbeidsvilkår, og hvor enkelte utnyttes ganske grovt (unntaket kan i en del tilfeller være kontraktører).

Disse arbeidstakerne rammes i enda sterkere grad av EUs tjenestedirektiv i form av svekket trygghet, og ofte meget dårlige lønns- og arbeidsvilkår. (I tillegg vil de rammes av EUs vikardirektiv som er under implementering – dvs de vil få ytterligere svekkelser i sine arbeidsvilkår i forhold til dagens rettigheter).

V – inkluderende arbeidsliv fungerer dårlig for de med lavere/ midlere utdanning og lønn.
Arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor under pkt IV) står i stor fare for å bli;
 Utsatt for utstøting fra arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder.
 utsatt for yrkesskader, yrkesslitasje/ belastningsskader og helseskader og lignende, som gjør det vanskelig å komme tilbake til ordinære jobber dersom de først blir rammet av denne type slitasjeskader.
 Utsettes for press til å gå av på avtalefestet pensjon (AFP) før oppnådd pensjonsalder.
 Oppleve lav integrering av arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne (det gjelder også i stor grad for de med høyere utdanning).
 Utsatt for utestenging fra arbeidslivet ved sykdom (spesielt kronisk syke).
 Arbeidssøkende med fremmedkulturell bakgrunn har ofte vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet.
 Disse faktorene er i strid med målsettingen i Arbeidsmiljøloven om at vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv”.
(kilde; i hovedsak ”Staten på slankekur – trimming eller utsulting”, fra Høgskolen på Lillehammer -2004).

Merknad II:
Nytt pensjonssystem (som innføres fra 01.01.2011) bygger på det prinsipp at jo lenger man står i jobb, jo mer øker ”pensjonsformuen”, og jo mer får man utbetalt i pensjon. 140 % er det mulig å oppnå dersom står i arbeid til man fyller 75 år.

Nytt pensjonssystem er ikke tilpasset arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor under pkt IV). Det nye pensjonssystem virker tvert om til å være laget av høyt utdannede/ lønnede, tilpasset høyt utdannede/ lønnede og vedtatt av høyt utdannede/ lønnede!

Forslag til nytt uførepensjonssystem bygger mye på prinsippene fra det nye pensjonssystemet som innføres fra 01.01.2011.

VI – Det klassedelte arbeidslivet
All forskning viser at de lavtlønte har en større risiko for å bli ufør enn de som tjener over gjennomsnittet av lønnsinntektene i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser eksempelvis at hele 63 % av nye uføre i 2001 hadde lavere inntekter enn gjennomsnittet.

Yrkesgrupper som normalt rekrutteres av personer som lavere utdanning – og lavere inntekter, starter ofte i arbeidslivet i tidlig alder, og dør tidlig. Eksempelvis er gjennomsnittelig levealder for renholdsbetjenter, kokker og lignende ca 71 år. Mens utdanningsgrupper som leger, arkitekter, prester og lignende har gjennomsnittelige levealder på ca 81 år.

Det er nok ofte slik at de med lavere utdanning – og lønn ofte bidrar verdiskapning gjennom mange yrkesaktive år, med påfølgende innbetaling av skatter og avgifter til samfunnet – men som dør tidlig. Disse arbeidstakerne opplever dermed å få lite igjen av det de har bidratt med i samfunnet som pensjonister, og den ”pensjonsordningen” de eventuelt har betalt inn til (opparbeidet).
Mens de med høyere utdanning – og høyere lønn – som ofte kommer senere inn i arbeidslivet, samtidig som de lever betydelig lengre. Det innebærer at disse som oftest får oppleve en lengre pensjonstilværelse, samtidig som at de kan nyte lenge av den pensjonsordningen som de har betalt inn til (opparbeidet). I tillegg har de hatt fordeler av at samfunnet har tilrettelagte med gode ordninger for skole og utdanning gjennom lengre studietid enn de med midlere/ lavere utdanning.

Vi har kort og godt fått et klassedelt, urettferdig og usolidarisk arbeidsliv!

En mer rettferdig ordning vil være å innføre et system med ”levealdersjustering”, som tar hensyn til forventet levealder på den yrkesgruppe men befinner seg i – og forventet levealder på denne (og ikke på gjennomsnittsberegning av hele befolkningen).

Merknad III:
Nytt pensjonssystem innebærer at man bygger opp en pensjonsformue, som bygges opp over alle år man mottar inntekt i den yrkesaktive alder. Denne formuen fordeles da årlig ut fra forventet levealder – beregnet på gjennomsnittelig levealder for alle i Norge. Det betyr at yrkesgrupper for man står i risiko for å dø tidlig, får dermed liten glede av sin opparbeidede pensjonsformue.

VII – ”ei lønn som er til å leve av”
Hva betyr – og hva er innholdet av – begrepet ”ei lønn som er til å leve av”, samt vedtaket fra LO-kongressen ”ytelsen til uføre må ligge minst på dagens nivå”?

Den gangen ordningene med uføreforsikringer og uføretrygd ble innført – var lønnsforskjellene små mellom høyt utdannede og de med midlere/ lavere utdanning – sammenlignet med dagens nivå. Og ytelsen (størrelsen) på uføretrygden ligger i dagens system på ca 66 % av gjennomsnittelig lønn som yrkesaktiv.

Med dagens store lønnsforskjeller mellom høyt utdannede/ høyt lønnede på den ene siden, og de med midlere/ lavere utdanning og lønn på den andre siden – kan ha endret på betydningen av hva det vil si å ha ”ei lønns som er til å leve av”. Spørsmålet er; Hva vil det si å ha ”ei lønn som er til å leve av” med dagens markedsbaserte bo- og levekostnader? Og er begrepet at ”ytelsen til uføre må ligge minst på dagens nivå” god nok for dagens lavtlønnede sett i en slik sammenheng?

VIII – nedgang i inntekt med forslag til nytt system for uførepensjon
Dersom vi tar utgangspunkt i begrepene ”ei lønn som er til å leve av” og ”ytelsen til uføre må ligge minst på dagens nivå”? Hva vil det bety for en ufør om vedkommende med forslag til nytt uførepensjonssystem får kr 43 000.- mindre å leve av pr år?

Manifest har presentert noen beregninger som viser at med nytt uførepensjonssystem, kan unge uføre kan ende opp med et økonomisk tap på opp mot kr 42 – 43 000 pr år målt mot dagens system. Og det på ei allerede fra før av lav inntekt.

IX – noen tjener også i tider med finanskriser
Jf "World Wealth Report (WWR) presentert i juni 2010 – forteller at “de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % fremgår det i rapporten.
Krisen i Europa har ført til skyhøy arbeidsledighet, kutt i pensjoner/ stønader, og økte skatter (Ref Dagsavisen 12.08.2010).

Finanskrisen ser da ut til å skape ytterligere økte forskjeller i samfunnet. Markedsliberalismen/ New Public Management utvikler seg sosialt i helt feil retning!

X – høyrepolitikk (markedsbasert system)
Punkt VIII og punkt IX (ovenfor), og forslagene til nytt uførepensjonssystem/ nytt pensjonssystem (som iversettes fra 2011), er ikke annet enn høyrepolitikk (nyliberalistisk tenkning)! Hensikten er økte forskjeller og fremvekst av ny fattigdom (underklasser).

Vi skal heller ikke underslå at dette med økte klasseskiller (underklasser) er blitt en vesentlig del av politikken i de fleste EU-landene (OECD-området). Finanskrisene de seneste årene (siden 2008) har – som nevnt – betydd avkorting i pensjons- og stønadsytelser – og lønnsfrys/ lønnsnedgang for yrkesgrupper som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt.

Høyrepartiene har i mediene skapt et inntrykk av at ”det vil bli vanskelig å opprettholde velferdsstaten etter hvert som vi blir flere eldre mv”. I denne debatten virker alle de andre partiene er heller anonyme! Høyrepolitikken får grunnen – vi trenger derfor å la demokratiet få ta makta og styringen tilbake vedr fordelingspolitikken.

XI – andre måter å planlegge fremtiden på
Er det mulig å sikre vårt velferdssamfunns behov for økonomi på en annen måte en å kutte i inntektene til uføre (sårbare grupper) og lavtlønte?

Det nye pensjonssystemet (med virkning fra 2011), har som mål å spare statens utgifter med ca 28 mrd kroner i 2050. Forslag til nytt uførepensjonssystem har som formål å spare statens utgifter med ca 15 mrd kroner årlig.

Manifest har regnet ut at dersom man innfører en finansskatt på 0,5 % på finanstransaksjoner på børsen, vil det bety en merinntekt til staten på ca 15 mrd kroner (tilsvarende det som foreslås kuttet).

De seneste årene har flertallet av norske arbeidstakere oppnådd en betydelig reallønnsvekst hvert år.
Statistisk sentralbyrå har beregnet hvor mye mer skatt vi må betale frem til 2050 for å kompensere for foreslått innstramming (28 mrd kroner). Svaret på det er 3,9 prosentpoeng.
En løsning å kunne bevare velferdssamfunnet – kan være å akseptere enn mindre reallønnsvekst.

Hva med en skjerpet innsats mot svart økonomi?
Den svarte økonomien er den rakest økende økonomien i Norge hevder se som arbeider med tiltak mot svart økonomi. Det anslås at den svarte økonomien i Norge tilsvarer ca 15,4 prosent av BNP. Med et brutto nasjonalprodukt på ca 2 401 milliarder kroner, så utgjør den svarte økonomien dermed ca 360 milliarder kroner årlig.

Dersom man ønsker fortsatt å ha et velferdssamfunn – betinger det også en god debatt om skatte- og avgiftspolitikk i Norge – samt se på hvilke muligheter man har for å kunne opprettholde/ forbedre et solidarisk velferdssamfunn. Det handler om å ta et valg – og flere partier åpner nå opp for en ny skattedebatt!

XII – tap av kjøpekraft
Virkningen av nytt pensjonssystem (gjeldende fra 2011 – med dets innstramninger), og dersom foreliggende forslag til nytt uførepensjonssystem settes ut i livet – kan det bety betydelig redusert kjøpekraft hos deler av befolkningen – spesielt i kommuner med høy alderssammensetning/ høy grad av helt eller delvis uførepensjonerte. Det kan i sum ha negative effekter på skatteinngang i kommunene, og dermed svekke kommunenes utviklingsmuligheter. På sikt kan en slik system bidra til å undergrave hele velferdssamfunnet.

XIII – velferdssamfunnet trenger en annen modell
Ingen velger å bli ufør – og uføre kan ikke jobbe mer for å kunne kompensere for det foreslåtte inntektstapet.

Ut fra ovenstående – er det helt innlysende – at den foreslåtte modellen for ny uførepensjonering enten må;
 Revideres og justeres – med en helt annen profil (sosialdemokratisk solidarisk tankegang må erstatte høyrepartienes tankegods om økte forskjeller og dannelse av nye underklasser)
 Avvises og utredes på ny – og hvor innholdet gjenspeiles av at det er en rød-grønn regjering som har regjeringsmakt i Norge for tiden.
 Fortsette med dagens modell – med nødvendige tilpasninger (LO-kongressens vedtak om at ytelsene må ligge minst på dagens nivå).

Det viktigste er at meldingen avvises helt i sin nåværende form med bakgrunn i den begrunnelsen som er gitt i dette notatet. (En profil som innebærer inntektsnedgang på opp mot kr 42 – 43 000 er uakseptabelt).

XIV – endringer i nytt pensjonssystem
Dersom et av punktene under pkt XIII (ovenfor) tas til følge, kan det innebære at man må foreta justeringer i nytt pensjonssystem (gjeldende fra 2011) slik at det ikke oppstår nye urettferdigheter eller urimeligheter (jf argumentasjon benyttet i dette dokumentet).